«Ungdomstiden er ikke noe som enkelt og greit kan settes på vent», sa helseminister Bent Høie i april 2020, da han takket ungdommer for deres innsats i kampen mot korona. Men barndommen og ungdomsstiden ble satt på vent, og for mange barn og unge er dagene fortsatt endeløse og grå.
Psykologer og eksperter forteller at ungdommene de har møtt gjennom nedstengingen har fortalt om frustrasjon og ensomhet, om sorg og savn. At alt de har gledet seg til er tatt fra dem. De er bekymret for hvordan korona-pandemien går utover en generasjon ungdom som allerede sliter, og de blir overrasket dersom dagens generasjon ikke blir merket av det de har vært gjennom.
– Det har vært en tøffere hverdag for mange. Vi ser at de sosiale ulikhetene har blitt forsterket, at det er forskjell på de som bor trangt og romslig, på de med permitterte foreldre kontra de med foreldre i arbeid, og på de som har fått støtte til skolearbeid og de som ikke har fått det. Det at fritidsaktiviteter også har vært stengt ned, har forsterket situasjonen ytterligere, forteller Ulf Rikter-Svendsen i Robust.
For de barn og unge som allerede har et presset liv, har pandemien slått hardere, sier Ulf Rikter-Svendsen, Robust
Robust er et lavterskel samtaletilbud til barn, unge og deres familier som strever med konflikter, bekymringer eller problemer av ulik art. Rikter-Svendsen forteller at det har vært en økning i antall henvendelser i høst, allerede før skolestart.
– Foreldrene vi snakker med, forteller at de er lettet og glade for at skole og aktiviteter starter opp igjen, at barna kan være med venner og at hverdagsrutinene kommer på plass. Når rutinene forsvinner, skolen stenger og aktivitetene uteblir, har mange blitt overlatt til seg selv og mange har blitt tvunget til å bruke sosiale medier som en sosial arena. Men også sosiale medier er en kanal for mobbing, usikkerhet og utenforskap, sier Rikter-Svendsen. Han legger til at pandemien har vært en friperiode for noen barn og unge.
Robust er et lavterskel samtaletilbud til barn, unge og deres familier som strever med konflikter, bekymringer eller problemer av ulik art. Rikter-Svendsen forteller at det har vært en økning i antall henvendelser i høst, allerede før skolestart.
– Foreldrene vi snakker med, forteller at de er lettet og glade for at skole og aktiviteter starter opp igjen, at barna kan være med venner og at hverdagsrutinene kommer på plass. Når rutinene forsvinner, skolen stenger og aktivitetene uteblir, har mange blitt overlatt til seg selv og mange har blitt tvunget til å bruke sosiale medier som en sosial arena. Men også sosiale medier er en kanal for mobbing, usikkerhet og utenforskap, sier Rikter-Svendsen. Han legger til at pandemien har vært en friperiode for noen barn og unge.
(Kilde: Ungdata-undersøkelsen)
(Kilde: Ungdata-undersøkelsen)
– For noen barn og unge har det vært en lettelse å slippe skole, utenforskap, konflikter og mobbing. Under pandemien har det vært lettere å gjemme seg bort og isolere seg, men nå som skolen er åpen igjen og fritidsaktivitetene er i gang, øker synligheten. Det kan være vanskelig for de barna og ungdommene det gjelder, men samtidig blir det lettere for skole og helsetjeneste å fange opp de barna som sliter.
Tina Tandberg er miljøterapeut og chatvert på iFengsel-chatten til Kirkens Bymisjon - en chat for barn og unge som har spørsmål rundt det å sone i fengsel. På chatten tar de imot både praktiske og emosjonelle spørsmål fra barn og unge som har et familiemedlem i fengsel, men under pandemien har også flere ungdommer uten et familiemedlem i fengsel, kontaktet chatten for å ha noen å snakke med. Tandberg forteller at tankene og følelsene disse barna har, ligner på de som barn og unge med familie i fengsel kjenner på hver dag – pandemi eller ikke. Nemlig ensomhet, depresjon og isolasjon.
– Vi merker at det er mange unge som har hatt et behov for noen å prate med. Vi har selvfølgelig tatt oss tid til å chatte med alle de som har kontaktet oss, enten de har et familiemedlem i fengsel eller ikke, og de gangene tiden ikke strekker til, har vi henvist dem videre, forteller Tina Tandberg.
Til enhver tid er det mellom 6.000 og 9.000 barn som har et familiemedlem i fengsel. Disse barna blir usynlig straffet fordi mye rundt dem rakner. Mange familier opplever økonomiske problemer, depresjon og sorg. Ved å ha noen å snakke med, og kunne stille spørsmål om det som er vanskelig, kan vi stoppe stigma og skam.
– Mange har kjent på ensomhet og isolasjon under pandemien, sier Tina Tandberg, ifengsel.no
Ingen tema eller spørsmål er rare eller feil, du er anonym og du deler bare det du har lyst til.
(Kilde: Røde Kors)
Det har vært mange oppturer og nedturer under pandemien. Usikkerheten har vært slitsom, det å ikke vite hvor lenge det skal vare. Jeg har vært mye lei meg, og jeg har kjent på mye savn etter venner og fotball. Til og med skole har jeg savnet. Skolen er en del av normalen og det var jo denne normalen jeg savnet.
I begynnelsen var det helt surrealistisk. Hjemmeskole og ingen mennesker ute ... Det var rart, og kanskje litt spennende, helt til jeg skjønte alvoret.
Jeg har følt meg litt tom. Noen ganger har jeg bare sittet på rommet, vært sur og kastet en tennisball i veggen.
Venner, trening, fotball og reising. Vennene mine og jeg har forsøkt å tilpasse oss hele tiden. Med vennene mine har jeg snakket mest om praktiske ting, men de mer følelsesmessige tingene har jeg snakket med mamma og pappa om. Hva slags råd de har gitt? De har vel vært sånn som alle andre foreldre – de har vært støttende og gir konstruktive tips, men de forstår meg jo ikke like godt som vennene mine.
Jeg gleder meg til å gå på konserter og fotballkamper igjen, og til å gi en klem til dem jeg vil. Og så gleder jeg til å reise til utlandet igjen – komme meg litt bort fra det her. Nå er det så deilig å se at flere og flere går uten munnbind, at vi kanskje er litt over det. Jeg tror vi vil se tilbake på denne tiden med lettelse og med litt stolthet. Vi har gjort en bra jobb. Jeg tror også at de aller fleste har endret seg litt under pandemien, at vi setter mer pris på å se hverandre og verdsetter minnene mer.
Helt greit, men jeg hadde det bedre før.
Det verste har vært at jeg ikke har kunnet vært i store samlinger med gjenger og venner. Det har også vært kjipt å ikke kunne reise.
Stress på grunn av hjemmeskole. Det har vært vanskeligere å lese og lære fra rommet mitt og disiplinere meg selv til å gjøre skolearbeid. Sinne fordi dette kom da jeg var ung, og når vi er 15-16 år da det er meningen at vi skal bli kjent med mange nye. Lei meg fordi jeg ikke har kunnet gå ut og være fri som andre 16-åringer før meg, for eksempel min kusine.
Jeg har savnet folk fra andre klasser. Klassetur og fester.
Møte mange, reise, gå på konsert, kino og restauranter.
Under koronapandemien har jeg hatt det bra, men ikke topp. Det har gått svært bra faglig på skolen, men det har vært vanskelig å finne rutiner og rytme i hverdagen, også på skolen. Alt har vært usikkert og dette har gjort det vanskelig blant annet å legge planer i ukedagene.
Det verste med koronapandemien har vært å ikke kunne holde den samme sosiale kontakten som før, og at man hele tiden har måttet passe på hva man gjør og hvilke tiltak man overholder.
Følelsen av håpløshet og at noe aldri tar slutt, har jeg følt mest på. Følelsen av at det er litt tyngre å stå opp og gjøre ting enn før.
Jeg har savnet mest kontakten med venner, noe som har vært vanskelig på grunn av utfordrende og uforutsigbar skole, og på grunn av koronarestriksjoner.
Jeg gleder meg mest til å kunne gjøre vanlige ting, som å være sammen i større grupper, gå på restaurant og så videre, uten å tenke på at man må passe seg for korona.
Det var stor forskjell fra begynnelsen av pandemien til slutten. I begynnelsen var det greit å få litt fri fra skole, så kom kjedsomheten og det ble en ny normal. I oktober i fjor begynte jeg å jobbe i en matbutikk og det var ganske spesielt. Det var mange og strenge regler, men vi fikk jo mange hyggelige kommentarer fra kundene, og man sier jo ikke nei til litt heltestatus!
Det verste var å ikke kunne treffe venner. Etter hvert begynte jeg å savne skolen, jeg savnet lærerne mine og alle de menneskene som er en del av livet og hverdagen min. Jeg ville heller være der enn å være hjemme, og etter en stund hadde det vært fint med en pause fra å være hjemme der begge foreldrene mine hadde hjemmekontor.
Jeg har faktisk kjent på at det kunne ha vært verre. Vi har vært mye heldigere enn mange andre rundt i verden som har hatt lockdown med enda strengere restriksjoner.
Jeg gleder meg til å reise andre steder og ikke tenke på alle restriksjonene. Jeg har holdt meg lenge nok i denne byen nå.